Det søte familieliv
Jeg har en venninne. Hun bor langt faen ute på landet, der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Også kalt Borkenes. Og der bor hun, 23år gammel, med gubbe, eget hus, nyoppusset gang med skyvedørsgarderobe like stor som stua mi, hund, katt, campingvogn, vaskemaskin, tre soverom og TO barn. To barn. Og nå kommer det varselssignal, med lyd, lys og farge foran øynene mine. To barn. Nevnte jeg lyd? Veldig høy lyd. Særlig før middag. Når han på to vil ha appelsin, og jenta på fire løper rundt i prinsessekjolen og sier: "JO mamma, jeg vil ha smoothie. Mamma jeg SKAl ja smoothie, jo sier jeg. Og yoghurt. Mamma jeg SKAL ha yoghurt. "
Så vi dro altså ut på landet, jeg og en venninne, for å tilbringe litt tid sammen med våre kjære venninne og hennes to søte sjarmtroll, en hund, og ei katt. Og gubben. Gubben som forresten har bygget ny peis i stua, i huset som er et evig byggeprosjekt. Og der bor de, 23 år gammel. Jeg kan bare begynne å forklare hvor voksen jeg føler meg i det sekundet jeg trår over dørstokken. (Hvor hun av uavklart grunn har ei badevakt!? Snakk om å skremme bort gjestene i døra) Jeg vasket forresten kopper i dag. En uke siden sist. Tok meg tjue minutter. Morsomt det der hvordan jeg bruker tre dager på å grue meg til å ta oppvasken, men bare 20 minutter på å faktisk gjøre det. Sånn for sikkerhets skyld lot jeg det stå igjen litt bestikk, slik at jeg har noe mer å grue meg til. Bestikk er ufattelig kjedelig å vaske.


Nå kommer jeg på at jeg burde betale strømregninger. I dag. Helst i går eller for to uker siden.
Snart middag. Det bygger seg sakte men sikkert opp til en rolig storm. Eller orkan. I full styrke, vindretning nord og vindstyrke 30m/sek. Toåringen vil støvsuge. Fireåringer roper at hun får vondt i ørene der hun sitter i trappa, fortsatt sur for det med yoghurten. De voksne strikker mens vi venter på maten. Ja for så voksen har vi nemlig blitt. Strikkeklubben vol 334, mer om dette i et senere innlegg.
Fireåringer vil dekke bordet. Toåringen sitter klar og trommer med bestikket. Laksen kommer svømmere til bordet. Fireåringen konstaterer at fisk så visst ikke kommer fra havet. Tobarnsmamma spiser i rekordfart mens det siger en nydelig stillhet utover rommet, og i tre sekunder kan vi høre vår egen tankegang og mors hurtige tygging. Tre sekunder blir til tre minutter før alle sorger er glemt og Fireåringen kryper opp på mammas fang. Alle er venner og familieidyllen er like komplett som oppvaskbenken.


I denne duse kveldsroen ligger jeg på sofaen blandt strikkepinner og strømpebukser og tenker på at livet slettes ikke er så ille. Men voksen, det vet jeg ikke om jeg orker å bli helt enda.
Ikke jeg heller, sier tobarsmoren og slipper en fjert.

Tine
12.02.2014 kl.21:45