Seriøs- Mette

Jeg ønsker å publisere en tekst hvor jeg gir litt av meg selv enn bare tull. Fordi det også går ann. Teksten dedikeres til alle der ute som noen gang har vært litt lengre nede enn hva et menneske har godt av med budskapet om at alt er mulig og det ordner seg til slutt. I alle fall hvis du har en sånn mamma som jeg har. 

Å samle på lys

 

Når jeg ser tilbake virker det som en evighet siden. Bare det at jeg kan kalle det ?å se tilbake? gjør at jeg føler meg ufattelig gammel. Det kan noen ganger føles det som om jeg har levd i en evighet, og at jeg er 80 år og ferdig med dette livet. Det er nesten som jeg noen ganger tar meg selv i å tenke at nå, ja nå er jeg utlært. Men jeg vet bedre enn som så. Jeg har lært at når man føler seg utlært er man ferdig. Jeg vet sannelig ikke. Jeg føler meg ganske gammel som i det hele tatt undrer på dette.

 

For ikke så lenge siden var det en dame med innskytelser ovenfra som fortalte meg at jeg kom til å skrive enn gang. Og det er rart det, for jeg har hele tiden tenkt at en dag, ja, da kom jeg til å skrive. Jeg tror skriving er framtiden, og at framtiden skal handle om fortiden. For en plass gikk det galt, en plass på veien var det at det gikk skeis. Eller var det ment at det skulle være sånn hele tiden? Skal jeg nå være troende å si at jeg tror Gud skapte meg sånn? Jeg har i grunnen aldri vært spesielt troende.

 

Jeg husker når jeg var 12 år og trodde jeg kunne se tilbake på oppveksten min. Jeg var ferdig, og det som ventet nå, det var livet. Hadde jeg enda visst bedre. Det skulle ikke gå lange tiden før jeg skjønte at jeg ikke var halvveis ferdig med å vokse opp en gang. For oppvekst er jo det å bli voksen, og det å bli voksen, det ser ut som det kan ta sin tid.

 

Det uroer meg at det ikke er noen som har gjort dette før oss. Vi alle er nybegynnere uten fasiten foran oss. Jeg tenker ofte at vi skulle hatt en generalprøve på livet. At vi skulle prøvd oss først, luket bort ugresset i grøftekanten før det fikk slå rot, og kanskje velge en annen vei i et kryss hvor vi undrer på hva som er den rette veien.

 

En dame fortalte meg at jeg kom til å skrive en dag. Så da skriver jeg. Jeg skriver om oppvekst. Oppvekst som for meg er så mye rart. Det er barndom, det er å bli voksen. Det er å vokse opp. Det å rive seg ut fra et fast mørkt grep, famle gjennom tåken og finne fram til lyset igjen.

 

Oppveksten er å finne lyspunkter. Noe å holde fast i, små knagger med dråper av lys i det dypeste og mest uendelige mørket du noen gang har sett. Det å klatre opp fra en grop dypere en helvete uten så mye som et eneste tau.

 

Jeg måtte en gang ut for å lete etter lysdråper. Jeg synes lysdråper er et fint ord, selv om det nok ikke er et ord sånn egentlig. Jeg ser de for meg, små dråper, nesten som regnet. Lyse, nesten som gull. En sånn dråpe som du har lyst til at skal falle ned fra himmelen som snø, en dråpe du fanger med tungen når du ser opp og himmelen føles uendelig.

 

Evigheten, det er lenge det. Slike tanker tenkte jeg når jeg lå på et rom med mørke vegger uten lys og ingen ord gav mening. Stabelen med bøker gjorde meg ikke klokere, og den oppgitte stemmen med gråten i halsen utenfor døren rakk aldri fram. Det var ingen varme i stemmen. Alt var kaldt. Jeg frøs, og kulden bet seg fast i brystet på meg. Noen ganger var det nesten som jeg ikke fikk puste.

 

En gang forsøkte jeg å slippe ut kulden, men jeg lurte nok bare meg selv. Det ble varmere for en liten stund, for så å bli enda kaldere enn det var. Varmen piplet ut i røde dråper, og etter noen år dannet dråpene en liten bekk. Det var nesten som å spise sjokolade. Med en gang du har tatt en bit har du lyst på mer, men spiser du for mye føler du deg bare ille til mote.

 

Bekken var noe å flyte på, som tok meg plasser jeg aldri hadde vært før. Det er nesten litt skuffende å se tilbake og vite at alt bare var en illusjon skapt av mine desperate tanker og drømmer. Før du vet ordet av det blir drømmer virkelighet.

 

Heldigvis stoppet bekken å renne. Jeg fløt ikke lengre. Jeg var en strandet hval i grøftekanten som begynte å luke ugress. Sakte men sikkert ble alt lyset jeg hadde samlet på forvandlet til små lyktemenn som løftet meg opp mot himmelen. Og plutselig var den blå, lys og fin, med hvite skyer. Det fløy til og med noen fugler forbi. Det var en underlig følelse.

 

Nå ser jeg tilbake. Det er litt rart. Jeg føler meg gammel når jeg bærer mine egne spor av all varmen jeg slapp ut i forsøket på å tappe meg selv for kulde. Hadde jeg vært ferdig utvokst ville jeg skjønt at det ikke var noe jeg skulle slippe ut, men noe jeg skulle slippe inn.

 

Mange ganger skulle jeg ønske at vi hadde en fasit på livet, og at ikke evigheten var så veldig lang. Hadde jeg stått ved det samme veikrysset en gang til ville jeg kanskje valgt en annen vei, om jeg hadde vist bedre. Det dumme er at jeg aldri hadde vist bedre om jeg ikke hadde tatt den veien som jeg tok.  



16 år med påklisret smil.

2 kommentarer

Rita Azar

04.06.2011 kl.15:46

"Hadde jeg vært ferdig utvokst ville jeg skjønt at det ikke var noe jeg skulle slippe ut, men noe jeg skulle slippe inn."

<3

forfatter mette skau - det klinge bra, i grunn! :)

Anna - www.anna.teamfmt.no

04.06.2011 kl.19:05

<3

Skriv en ny kommentar

Hybelboer Skau

Hybelboer Skau

23, Harstad

Hybelboer av ypperste kvalitet med sans for fete hybelkaniner, oppvask på kreativt vis og høy musikk for naboens store fortvilelse. Fortsetter hybelbloggingen i håp om å minne meg selv på at penger er tid, tid har jeg mye av, men mammas pengebok begynner å bli kraftig undervektig. Og underernært.

Kategorier

Arkiv

hits