Spiderman returns

Med vinden i håret en morgen på sensommeren står jeg som Spiderman klar til å kaste meg utenfor en høy bygning, uten å vite om jeg i det hele tatt har bygd opp ferdighetene jeg trenger for å kunne spinne så mye som en tanntråd. For alt jeg vet kommer jeg til å ligge som potetmos med ketsjup på veien, forskrekkede mennesker vil samle seg i ring rundt meg, og noen vil kanskje til og med le av mitt håpløse forsøk på å kaste meg ut i intet.

Jeg står altså med vinden i håret, det er slutten av august og klokken viser for lave tall til at et normalt menneske, mellom 13 og 20 år full av hormoner og travel hverdag, skal kunne fungere på minst et par timer. På det store grå bygget kan jeg se svarte bokstaver danse foran øynene på meg: ?Velkommen til helvete.?

Jeg klistrer på et fårete glis og tar meg sammen. Det kan da umulig være så ille. Det er jo bare å gå inn, finne seg en plass og sett seg ned. Se, der er jo et par av klassekameratene mine fra i fjor. Bakerst i et hjørne oppdaterer vi hverandre på sommerens morsomheter og ler litt av skoleåret som gikk. Dette er da ikke noe problem? Jeg har jo kommet meg på skolen og alt.

Amen og Jesus fader. Panikken stiger i halsen på meg i det øyeblikket døren til klasserommet går opp. Stillheten som senker seg over rommet skaper ekko i veggene, og jeg er plutselig redd at min døde bestemor skal gå igjen og komme ulende ut fra tavlen. Og enda så redd som jeg er både bestemor og spøkelser kan ingen ting sammenlignes med dette. Det er nesten sånn at jeg krysser fingrene og håper på spøkelset.

En knappenål faller. Jenta på første rad stopper seg selv i å tygge på en blyant som lager knaselyder mellom tennene hennes. En gutt på bakerste rad tørr så vidt å hoste. Hele seansen kan kjøres i saktefilm. Plutselig er jeg på kino og ser en episode i livet mitt gå forbi meg i revy. Det er en merkelig forestilling. Jeg er liten jente som fort blir 16, avslutter ungdomsskolen med strålende karakterer og fornøyde foreldre. Deretter får jeg svar fra videregående skole og plutselig blir alt svart. Jeg kan høre lyd, noe som betyr at jeg ikke er død. Jeg tror jeg er i koma. Eller så sover jeg. Mitt navn er Tornerose. Eller så kan det være at jeg begynte på yrkesfaget medier og kommunikasjon. Du kan egentlig velge selv.

Medier og kommunikasjon du. Faget som skapte bilder i hodet på meg. Jeg kunne se meg selv løpe rundt som en urban hippie og knipse bilder, lage en kul film og bli den kule jenta med alle superferdighetene i Photoshop.

 I et minne fra et våkent øyeblikk kan jeg se meg selv med lua trukket godt nedover ørene, en trillebår med grus på øynene og usensurerte ord flytende ut av munnen på meg selv. O`store Photoshop. Første og siste gangen jeg åpnet det programmet .I mellom et par andre øyeblikk, hvor jeg ser meg selv ligge i fjorten forskjellige stillinger over pulten med spyttet hengende ut fra munnviken, mens jeg slipper ut små grynt og snork, kan jeg se meg selv knipse et bilde av et tre og en blomst uten den store begeistringen. Hurra for bildekunsten.

Og det var egentlig det. Livet mitt. 12 års skolegang som er merkelig i ferd med å bli 13. Trodde jeg. For her sitter vi, med 14 centimeters åpning fra øverste til nederste tanngard, nervøs blære og anspente muskler i hele kroppen. Med livet kjørt i revy er vi nå kommet til point of no return. Vi er kommet til det punktet hvor Mary Jane blir fanget av den grønne demon, Spiderman er ferdig med å løpe rundt i hjemmelaget tøy - drakt og han virkelig får testet kreftene sine.

 Å være eller og ikke være. Å bli eller og ikke bli noe. Å jobbe på et stort, vellykket aksjeselskap hvor du kan sitte med beina på bordet eller sortere tomflasker og telle småpenger på Rema 1000. Å fullføre eller ikke fullføre tredje og siste påbygnings - år på videregående. Dette er virkelig det store spørsmålet.

I døråpningen står den grønne demon og kikker på oss med argusøyne. Blikket forteller meg at her har du en som forventer det verste og håper på det beste. En optimistisk realist med ølbrille som kan få alle mennesker til å se litt smarte ut i det minste, noe han er nødt til for å kunne overleve i denne jobben.

Han skyver fire norskbøker inn i kjeften på oss mens vi sitter der og gaper, ber oss lese 40 sider i historieboka til dagen etter og skrive et avskjedsbrev til livene våre. Vi får deretter utdelt hver vår spade. Med en hvit kiste og tårevåt avskjed plasseres livet mitt tre for under jorden, altså såpass langt at livet ikke får nok luft, men heller ikke dør helt ut om du husker å vanne det og legge blomster på graven innimellom.

 Den grønne demon ber oss slutte å grine, i mai vil alt være som før, bare enda bedre. Da kan vi nemlig bli som han. Eller vi kan bli noe annet om vi vil. Men det vil jeg selvfølgelig ikke. Med mindre jeg hiver meg rundt og skriver boken ?En seng ? en skole: hvordan bestå videregående med minst mulig margin,? og blir milliardær og slipper å jobbe for resten av livet.

Spiderman er ferdig med å løpe rundt hjemmelaget drakt og har bestilt en ekte drakt i drageskinn på internett. Når Spiderman ser kul og hip ut kan Spiderman klare alt. Derfor står jeg med pulsen dunkende i hodet og livet rasende forbi øynene mine. Jeg kniper igjen øynene, setter den ene foten foran den andre og håper på det beste.  Jeg kaster med utenfor den høyeste bygningen og kommer på at jeg ikke kan spinne garn i det hele tatt, jeg kan jo bare strikke.

2 kommentarer

Elise

28.10.2010 kl.13:37

norsktentamen?

epic tekst, mette. Eg elskar skrivestilen din.

Hybelboer Skau

31.10.2010 kl.21:55

Elise: Høhøh, tentamen<3

Skriv en ny kommentar

Hybelboer Skau

Hybelboer Skau

23, Harstad

Hybelboer av ypperste kvalitet med sans for fete hybelkaniner, oppvask på kreativt vis og høy musikk for naboens store fortvilelse. Fortsetter hybelbloggingen i håp om å minne meg selv på at penger er tid, tid har jeg mye av, men mammas pengebok begynner å bli kraftig undervektig. Og underernært.

Kategorier

Arkiv

hits