Det søte familieliv



Jeg har en venninne. Hun bor langt faen ute på landet, der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Også kalt Borkenes. Og der bor hun, 23år gammel, med gubbe, eget hus, nyoppusset gang med skyvedørsgarderobe like stor som stua mi, hund, katt, campingvogn, vaskemaskin, tre soverom og TO barn. To barn. Og nå kommer det varselssignal, med lyd, lys og farge foran øynene mine. To barn. Nevnte jeg lyd? Veldig høy lyd. Særlig før middag. Når han på to vil ha appelsin, og jenta på fire løper rundt i prinsessekjolen og sier: "JO mamma, jeg vil ha smoothie. Mamma jeg SKAl ja smoothie, jo sier jeg. Og yoghurt. Mamma jeg SKAL ha yoghurt. "

Så vi dro altså ut på landet, jeg og en venninne, for å tilbringe litt tid sammen med våre kjære venninne og hennes to søte sjarmtroll, en hund, og ei katt. Og gubben. Gubben som forresten har bygget ny peis i stua, i huset som er et evig byggeprosjekt. Og der bor de, 23 år gammel. Jeg kan bare begynne å forklare hvor voksen jeg føler meg i det sekundet jeg trår over dørstokken. (Hvor hun av uavklart grunn har ei badevakt!? Snakk om å skremme bort gjestene i døra) Jeg vasket forresten kopper i dag. En uke siden sist. Tok meg tjue minutter. Morsomt det der hvordan jeg bruker tre dager på å grue meg til å ta oppvasken, men bare 20 minutter på å faktisk gjøre det. Sånn for sikkerhets skyld lot jeg det stå igjen litt bestikk, slik at jeg har noe mer å grue meg til. Bestikk er ufattelig kjedelig å vaske.


Alt dette tenker jeg på mens jeg sitter i sofaen i dette slottet av et hus og spaner utover leker, strømpebukser, barneskoler og suttekluter. Tobarnsmor, 23 år, lager laks til middag og skjærer hvitløk med en toåring hengende rundt beina. Ære være. Det ryktes at i dette huset, der kjøres oppvaskmaskinen to ganger om dagen. Selv om fjellet av kopper, yogurtbeger, plastskjeer, kniver og kafler, kasseroller og tørre brødskorper får meg til å missetenke at den heller kjøres to oppvaskmaskiner i uka. Arbeidsbelastningen kan forresten akkurat nesten sammenlignes med mitt liv, jeg vasker nemlig kopper for hand. Og bestikket. Så det så.
<br><br>



Nå kommer jeg på at jeg burde betale strømregninger. I dag. Helst i går eller for to uker siden.

Snart middag. Det bygger seg sakte men sikkert opp til en rolig storm. Eller orkan. I full styrke, vindretning nord og vindstyrke 30m/sek. Toåringen vil støvsuge. Fireåringer roper at hun får vondt i ørene der hun sitter i trappa, fortsatt sur for det med yoghurten. De voksne strikker mens vi venter på maten. Ja for så voksen har vi nemlig blitt. Strikkeklubben vol 334, mer om dette i et senere innlegg.

Fireåringer vil dekke bordet. Toåringen sitter klar og trommer med bestikket. Laksen kommer svømmere til bordet. Fireåringen konstaterer at fisk så visst ikke kommer fra havet. Tobarnsmamma spiser i rekordfart mens det siger en nydelig stillhet utover rommet, og i tre sekunder kan vi høre vår egen tankegang og mors hurtige tygging. Tre sekunder blir til tre minutter før alle sorger er glemt og Fireåringen kryper opp på mammas fang. Alle er venner og familieidyllen er like komplett som oppvaskbenken.





I denne duse kveldsroen ligger jeg på sofaen blandt strikkepinner og strømpebukser og tenker på at livet slettes ikke er så ille. Men voksen, det vet jeg ikke om jeg orker å bli helt enda.

Ikke jeg heller, sier tobarsmoren og slipper en fjert.

The rise of the grande hybelblogg

For å gjøre en god venninne en tjeneste på hennes forferdelige dag, hvor hun ligger syk med over 37,9(!) i feber, alene(!) i leiligheta si, og ingen som orker å gå på butikken for henne, ba hun så pent i telefonen om jeg ikke kunne dra fram hybelmette-bloggen igjen. Både for å underholde henne og for å oppdatere henne og andre, i min travle hverdag om hvordan det går med meg. Og, for å sjekke for almenheten om jeg fortsatt er morsom eller bare har blitt gammel. Vi ble begge enige om at å komme sykebesøk til henne, 3 km unna til fots, var noe hun heller ikke ville gjort om det var meg som lå syk, så vi la den ballen død ganske kjapt.

Siden sist har jeg ikke bare blitt gammel; jeg har blitt voksen. I nittenfemogfør, når jeg sist skrev blogg, var det selvfølgelig et håpløst prosjekt på å bli kjendis, tjene penger, og endelig få råd til silikonpupper, slik at jeg kunne få litt gratis drikke på byen. Denne gangen er det bare fordi jeg fortsatt ønsker meg silikonpupper.

Jeg leste en plass at kreativitetens verste fiende er din egen selvkritikk. Det er løgn. Kreativitetens verste fiende er strømregninger. Og voksenlivet. Og det å prøve og skrive noe morsomt mens din 12 år gamle lillesøster står på kjøkkenet ditt og baker kaker. Eller mens hun ser på vampyrserier i stua di, eller mens hun bare er i nærheten. Kakene vi baker er sunne greier - bare for å ha det sagt. For det er sånn jeg driver med nå. Siden jeg er voksen og sånt. Og redselen for å bli tykk er like stor som redselen for nok et inkassovarsel.

Hvis du brukte å lese på denne nettsiden i forrige tiår, mens den enda var oppe og gikk, oppdager du kanskje ganske fort at noen ting er akkurat som de alltid har vært. Jeg går fortsatt på toalettet med dodøra åpen (-skal dog nevnes at jeg ikke glemmer å kjøpe dopapir så ofte nå lengre, jeg selger nemlig dopapir på vegne av Medkila IL, i store sekker for 350 kr. (innlegget er ikke på noen måte sponset, betaler fortsatt medlemskontigent, toppserieavgift og spillerlisens - dette kommer vi tilbake til)). Jeg er fortsatt ikke særlig flink til å ta oppvasken innen 24 timer(/dager), henge opp klær fra vaskemaskinen før de har blitt tørre, inni maskinen... vaske kjøkkengulvet eller vaske speilet på badet. Ha ha, når vi snakker om, jeg fortalte søsteren min her for noen uker, eller var det måneder siden, når hun og mamma kom innom og vasket litt kopper for meg(...) at hun kunne spraye litt JIF på speilet og vasken, det var jo faktisk ganske morsomt sa jeg. Hun så på meg, laget en typisk lillesøstergrimase - en sånn hun lager når jeg fjerter, gjerne når vi ligger på sofaen, dypt konsentrert om en romatisk komedie - og spurte meg hvorfor jeg ikke gjorde det selv da, om det var så fryktelig morsomt. Jeg synes faktisk det ER ganske morsomt. Jeg bare glemmer det. Travel voksenhverdag og sånn, vet du.

For å nevne noen ting som ikke er slik som før har jeg blant annet fått vaskemaskin, med tørketrommel. Fortsatt mulig å glemme klærne, våte, i maskinen. Den bråker litt om kvelden nemlig. Også er det jo farlig å sette den på når jeg ikke er i hus, har jeg hørt. Og jeg er veeeeeldig travel. Voksen og travel. Tjaaa, så har jeg fått meg jobb. En skikkelig jobb hvor jeg tjener skikkelige penger, som jeg kan bruke på skikkelige ting og bruke skikkelig opp til det er helt tomt. Også har jeg fått egen leilighet som jeg bor HELT alene i, MED soverom. No more sovesofa, never ever igjen.

Julestjerna mi henger fortsatt oppe. Jula varer helt til påske, også blir det så tomt i vinduet om jeg tar den ned. Jeg lever enda. I morgen skal jeg skrive om oppvask. Eller det å være syk og alene uten mamma. Så får vi se om jeg har blitt så voksen at jeg kan lage planer og fullføre dem. Det vil tiden vise.

Meg på fjelltur. Se så voksen jeg er.

så gjør vi så når vi drikker vår vin, tidlig en torsdags morgen

Dette er julegaveluke nummer ...( sjekker kalenderen) 21. Visste du ikke at jeg hadde julekalender her på bloggen? Ikke jeg heller. I luke nummer 21 loddes det ut en date med meg, hvor vi skal pakke inn julegaver sammen. Alt du trenger å gjøre er å fortelle meg hvor pen jeg er i kommentarfeltet. Høy smiskefktor gir selvfølgelig høyere vinnersjanse.

Kor oppsummering siden sist: Har flyttet ut fra kråkeslottet og flyttet inn i rødhuset.

Jeg bor nå med tre søte små medkilajenter, vi har nå innholdsrike husmøter og synkronisert menstruasjon. Det er interessant.

Så sitter jeg her, inntullet i julegaveband og pakkepapir tytende ut gjennom ørene og tenker på at jeg vil skrive noen ord til mine søte, trofaste lesere. Har dere ikke ledd før i jula kommer dere sikkert ikke til å le noe mer i år.

Jeg tenkte å ta opp temaet desemberlønn, som i og for seg ka

n være ganske så koselig. Halv skatt, venner hjem på besøk og gode kaker i kakedisken hjemme hos bestemor. Den siste betaler jeg riktignok ikke for. Å ha venner derimot koster penger. Her i helga ba mine venner meg så fint på sine knær om vi kunne bake pepperkaker sammen. Vi slo oss rundt, spiste pizza, drakk øl og krøp til byen når klokka nærmet seg ett. Vel framme på byen slengte jeg puppene på bardisken uten særlig heftig suksess og måtte betale øl selv. 

Lørdag dro jeg på familiemiddag med godt mot, spiste svoren av ribba og ei halv julepølse før jeg drakk bort bakrusen, alle sorger og alle gleder. Neida, nå tuller jeg fælt. Eller gjør jeg nå det? Husker å ha vært på polet en gang på lørdag men er ikke sikker. Når jeg kom til meg selv var det i alle fall mandag og det var på tide å starte på julegavene. Og der ble alt svart igjen.

Som du skjønner er jula en eneste stor blackout. Men altså, desemberlønn. Jeg startet med godt mot, betalte alle regningene og skålte for at nesten halvparten var borte med en gang. Deretter latet jeg som om nettbanken ikke eksterte og gik en tur på polet. På turen hjem kjøpte jeg alle julegavene jeg trengte og laget en liste over alle jeg hadde en plan om hva jeg skulle gjøre med resten av gavene. Alt lå klappet og klart foran meg i det den ene planen etter den andre gikk i vasken. Til slutt ble julegavebudsjettet større en alkoholbudsjettet som for lenge siden hadde overgått matbudsjettet og dermed fikk vi alle sammen en lykkelig jul.

Hisorien har en lykkelig slutt tro det eller ei. Jeg bestemte meg for å gå på hobbybutikken, betalte 49 kroner for en rull med rød tråd, like stor som ei halv fyrstikkeske, og 20 kroner for 5 synåler. O jul med din glede, og jula varer helt til påske. Alle julegavene er i boks, jeg får fortsatt ikke til å lage krøll på gavebandet, jeg er blakk og har sytråd med "skikkelig god kvalitet" og lim "som du kan bruke til å lime noe ute". 

God jul, godt nyttår, 2012 blir det beste året noen sinne, med eller uten penger. 

Å selge bjørnen før skinnet er skutt

En helt vanlig lørdag. Oppvasken er tatt og et nytt stabel oppvask er påbegynt. Gulvene er støvsugd, tørkestativet står pal med klær som var tørre for godt og vel tre uker siden. Jeg har spist meg god, mett og kvalm på muffins og muffinsrøre, magen er full av melk og hjemmelaget lasagne. Idyllen er komplett med inkassoregningen skøvet godt under teppet på kjøkkengulvet.

Jeg leser horoskopet i håp om å finne tegn til hvordan jeg skal løse flytteøkten min. Jeg skal nemleg flytte. Mor Teresa var Jomfru, akkurat som meg. Jeg tror det er sjebnen. På tv-e ner det stepping, og det får meg til å tenke på alle tingene jeg en gang skulle bli eller angrer på at jeg aldri ble. En gang skulle jeg bli stor og berømt skuespiller. Akkurat nå tenker jeg på at jeg bare skulle blitt rik. Vel vel.

Ja, jeg skal flytte, det var det. Flytting er ufattelig kjedelig. Det betyr at jeg må sortere klær i en ekse og oppvask i en annen. Kjedelig. Også skal jeg flytte med fire andre fotballgale jenter med særlig sans for oppvask. Så dette kan blir ganske interessant.

Det er fortsatt liv i utrolige meg.

I stundens alvor

Det er mange tanker som fare gjennom et 20-årig hode på en dag som dette. Det er en dag som setter inntrykk, på så mange vis. Det er så mange som sier de er tom for ord. Jeg er så full av ord at jeg ikke helt hva jeg skal si, og velger i dag å gjøre et forsøk på å sette ord på disse følelsene.

 

Av og til er jeg et engasjert menneske. Jeg engasjerer meg i saker rundt meg, og kjenner at jeg innimellom føler behov for å uttrykke mine meninger. Når det kommer til et visst punkt blir jeg heller en observatør. Jeg suger til meg andres ord som en svamp, og blir sittende og ser ut til å kanskje ikke bry seg stort. Jeg lager meg tanker, og noen ganger meninger, men klarer ikke engasjere meg fordi et er slitsomt å hele tiden skulle forsvare det man står for. 

 

I dag går det opp for meg at det er sånn verden drives framover, og at det er dette som er politikk. En evig debatt for og mot, der to parter prøver å få fram sitt poeng. Noen ganger kan det være vitkig å bare lytte. Uten hverandres kunnskap hadde vi ikke kunnet skapt debatt, og uten å lytte ville vi aldri kunne vært uenig.

 

For noen timer siden satt jeg og mine eldste søsken foran tv-en i taushet. Jeg kjenner at dette gjør inntrykk på meg, men klarer ikke å kjenne på tragedien og tristheten. Det er for surrealistisk og virkeligheten går rett og slett ikke opp for meg. Vi snakker om lille Norge, en hendelse som tar sted bare en drøy times kjøretur unna hvor jeg befinner meg, hvor slike ting rett og slett bare ikke skjer. 

 

Ved siden av meg kan jeg høre snufs fra min eldste søster, en politisk aktiv, sterk kvinne og mor. Jeg vet at hun tenker på ungdommene som har sett slutten av livet i hvitøyet. Jeg vet at hun tenker på ungdommene som har sett sine venner falle henn og bli til intet. Jeg vet at hun tenker på de livredde ungdommene som har svømt for livet med døden pesende i nakken.Jeg vet at hun også inners inne tenker på sine egne barn som sover søtt og uvitende bare noen meter unna. Det er hennes politiske parti som har blitt rammet. Den kommende generasjon, de som skal føre tankene og ideologiene til partiet videre. Og ikke nok med det; dette er ungdommer som bruker sin tid og sitt engasjement på å lytte, snakke, lære og debattere. Ungdommer som tar ansvar for verden som kommer.

 

Jeg prøver bevisst å styre unna vårt store sosiale medie: Facebook. Det er tanker som skal fordøyes og først og fremst familie som skal væres med. Likevel svinger jeg innom. Raseriet som bobler i meg er nytt og ukjent, på samme måte som at jeg vil ta avstand til hele saken, fordi det blir på grensen til slitsomt. 

 

Plutselig er dette en sak som dreier seg om politikk og politiske partier. Noen ser sitt snitt til å drive valgkamp, mens andre kommer med lite gjennomtenkte meninger og påpeker at det i verden finnes forskjellige raser. Javel, så er det skrevet på facebook, en nettside. Likevel er dette for mange dagens virkelighetssamfunn. Facebook har i dag vært informasjonshjelp for pårørende og har vært til stor hjelp. Et nettsted som har blitt dagens gate vi står og roper ut våre meninger på. Vi skriver mye på nett vi aldri hadde våget å rope på åpen gate. I det du leser dette finner du kanskje mange hull i argumentasjonen min for saken jeg taler. Det er helt i orden, for dette er ikke en mening jeg forsvarer, men ordene jeg gjerne hadde ropt på åpen gate.

 

Dette er et øyeblikk for lytting og i mitt tilfelle en god del tenking. Jens, statsministeren våt, er svett og rød i ansiktete i dressen sin på tv. Hadde han sittet på kontoret sitt i dag hadde han ikke vært på tv-en. Han er også et menneske av blod og kjøtt, med sin egen famile og sitt eget liv. I en slik stund kjenner jeg at denne mannens ord er beroligende, i alle fall for tankeflommen i hodet mitt. Han gir meg plutselig et svar. "I dag handler om å berge liv. I dag handler om nytt og begynnende engasjement"

 

Det er trist med de som døde. Det er sørgelig og helt uvirkelig. Det som likevel knuser meg er ungdommer. Like gamle som meg selv, som via et sosialt medium helt tydelig viser hvilken side de står på. Det handler ikke om politiske partier, det handler ikke om rasisme eller innvandringspolitikk. Det handler om det tydelige skillet som skapes. Ungdommer som vet å velge sin sak og  ungdommer som ønsker å påpeke sin rett og tale sin mening for alt det er verdt. Ungdommer som ikke skjønner at i dag handler om å stå sammen, ikke om å kaste anklager.

 

Noen ganger trenger vi å være lyttere og observatører. Noen ganger kan vi lære av andres ord før vi selv velger våre egne ord med omhu. Min aller beste venninne, som jeg er evig taklemlig for sa i dag: "Djevler kommer i alle farger. " Vi mennesker er individer utstyrt med eget tankesett. Vi har selv fått verktøykassen utlevert, nå er det opp til oss selv å bruke det.

 

Før jeg legger meg etter en lang dag takker jeg for at familien min er i god behold, for søsken og venner og livet jeg har fått utdelt som aldri mer skal få bli tatt forgitt i mitt hode. Jeg takker for at denne dagen, hvor enn grusom den er, har fått bli en vekker i livet mitt og virkelig får meg til å se ting i perspektiv. Jeg roper på åpen gate, og håper du også våger å gjøre det.

Take your camera out of the box

Innimellom har alle mennesker, inkludert hybelboere, behov for å uttrykke seg. Håper dere klarer å leve med det.







I mellomtiden vil det bli en aldri så liten skrivepause til jeg finner de morsomme ordene igjen. Takk for at dere følger meg! 

Arbeidslivet dag 2: Den som gir seg er en dritt!

Den som legger seg ned og spiller død, den som legger seg langflat, den som sover for lenge om morgenen, den som gir seg - er en dritt! Jeg er en dritt. 

Dag 2 er som dere sikkert kjenner til et helvete uten like. Etter å ha krøpet hele gårdagen rundt på knærne i mangel av lang nok støvsuger var savnet etter å være spiderman i dag ganske så stort. I disse dager hvor det blir mer tenking enn vasking har jeg en tanke som tilstadighet kommer opp. Jeg burde virkelig vært en superhelt. I dag skulle jeg særlig ønske at jeg var inspector gadget. Jeg har drasset så mye rundt på gardintrappa at jeg snart tror jeg er en gardintrapp. 

Jeg er min egen herre i disse dager, og fant ut at jeg kunne ta meg en time på sofaen. Nedturen kom når jeg fant ut at en time på sofaen betyr en time lengre før du er ferdig. I dag kom jeg hjem klokken 19, ære være kaffepauser og kjeks i skapet. 

Hverdagen min har blitt ganske lite innholdstrik. Dagens opptur i form av spenning kom vel når jeg med bankende hjerte og svette hender skulle finne ut hva som skjedde om jeg støvsuget inni stikkontakten. Det skjedde ingenting. Ja, også måtte jeg klatre opp på gardintrappa, plassere vaskebøtta på kjøkkenbenken og STÅ oppå ovnen. Adrenalinkick til de grader. 

Dag 3 ligger som en uåpnet julegave og venter på meg. Alle hjerter gleder seg og jubler for at livet er fint. Også er det ekko i kjøleskapet her hjemme på hotellet. I tillegg har jeg fått beskjed om å vaske etter meg når jeg sjekker ut herfra på fredag. Jeg kommer til å sovne stille inn og ta med med vaskekosten i graven. 

Amen. 

 

Arbeidslivet dag 1: Med mamma som sjef

Hvis du noen gang har oppfattet meg som litt frekk eller kanskje slem har jeg nå en forklaring på det: Det ligger i genene. Jeg kan rett og slett ikke noe for det. Min mor er såpass ond at hun ikke orker å vekke meg når hun vet at jeg skal på første arbeidsdag hos verdens strengeste sjef: Mamma. 40 minutter etter at jeg skulle ha vært der fant jeg ut at det var på tide å våkne. Med hjerte i halsen ringte jeg sjefen selv og sa at jeg hadde forsovet meg. I den andre enden av røret var det bare en kald stemme. 

Med hjertet i halsen syklet jeg så fort som jeg aldri har syklet før bort til jobb. Og dette er en av mange ganger i løpet av dagen og for så vidt lovet jeg skulle ønske at jeg var en superhelt. I dette øyeblikket var jeg nesten en superhelt helt av meg selv. Mamma sa at dette var den siste sjansen jeg fikk i hele livet og at neste gang kastet hun meg ut fra Skaus hotell. Utrolig kjipt, jeg skal aldri mer forsove meg. Sånn helt seriøst altså. 

Du lurer kanskje på hva slags jobb det er jeg har vært og fått meg? Jo det skal jeg fortelle deg. Jeg vasker størknet prim av barnestoler, støvsuger steder du ikke visste det fantes støv, vasker tak og vegger  til det går rundt i hodet. Jeg er fotballspiller og jobber best med beina så jeg gjorde bare som pippi langstrømpe. 



Kult, hæ?

Sånn ellers har jeg lært mye i dag da! Jeg hadde en ekstremt meningsfull samtale om livet med en 3åring. Samtalen var for det meste enveis men vi ble enige i det minste. Det beste er å gi mammaen sin et kyss i bursdagsgave og kanskje en baby. Jeg jeg også alle reklamene på P4 utenatt og har fått synge høyt til alle sangene. Akkurat det hadde jeg vel kanskje latt være om jeg visste at veggene var så utrolig tynne.

Jeg klager ikke på sommerjobben min altså. Det var noe annet den gangen jeg var ung, lovende, 13 år og verken hadde knekt kleskoden eller hvordan-vandre-hjemme-uten-å-krangle-med-mamma-en-gang-i-timen-koden. Desperasjonen var tydelig, jeg trengte penger og å komme meg hjemmefra. Sommerjobb ble løsningen på det problemet. Første og siste gangen jeg maler så mye som en meter med hagegjerde. I alle fall ikke for 50 kroner i timen. Jeg kom meg på festival da.





Sukk hjerte. Skulle ønske jeg var 13 for alltid. Ti krone til den som finner ut hvem som er meg. 

Også en annen ting. Jeg har skjønt hvorfor jeg flyttet hjemmefra. Med sulten skrikende i magen tok jeg akkurat veien bort til kjelletrappa vår for å finne veien ned til fryseren i kjelleren. Lyset har gått i kjellertrappa og jeg går aldri ned der igjen. Moralen i historien er: Ikke ha fryseren i kjelleren da flytter ungene dine hjemmefra. 

Sånn helt til slutt vil jeg bare tilføye at jeg har knekt pengekoden. Marilyn Monroe (dette var noe jeg hørte på radioen i dag mens jeg hang i gardintrappa, vasket vegger og tenkte på hvis jeg bare var spiderman nå) har "The Subway Dress" til den fine sum på 25 millioner kroner. Jeg selger buksen jeg har brukt i dag for bare en millon tror jeg vi sier. Det er jo ingenting sett i forhold til kjolen. Løp og kjøp. Prisen kan diskuteres hvis du er snill. 

 

Tatt med buksa nede

Som dere sikkert har fått med dere henger livet mitt alltid i en tynn tråd og jeg er til stadigheter ute og kjøre. Jeg hørte en gang en vis mann si at selv om du blit tatt i å gå med buksesmekken åpen så river du jo ikke av deg buksa og løper rundt naken på gata. Det er akkurat det jeg gjør. Har jeg lite penger så bruker jeg bare opp alt - og litt til. 

Nå er det sånn at det heldigvis finnes en løsning til alle problemer i livet, buksesmekker med mer til. En tilflutksplass, en hule til osama bin laden, redd barna aksjon, redningsaksjon for sultkatastrover, ja, du skjønner sikkert tegninga. Her er det lyst og fint, behagelig og varm. Her er maten gratis og disiplinen knallhard. Hybelmette har akkurat sjekket inn på Skaus hotell. 


NO MORE SOVESOFA!

Livet er hard. Her er meg med buksa nede (uten jobb og pengelens)



Og det var for så vidt alt jeg gjorde hele forrige uke, så nå fikk dere den oppdateringen også. 



Pikerommet mitt hjemme er forresten større en hele hybelen min. 

Ny dag og alt for mange nye muligheter

Når du har ferie er det rett og slett ikke godt å vite hva du skal ta deg til. Etter som det faktisk har blitt sommer her nord er det ikke annet å gjøre enn å heise flagget, sprette en flaske sjampagne, la oppvasken stå (en uke til) og komme seg ut i sola! Jeg akter ikke å la et eneste sekund sol gå fra meg og har derfor bestemt meg for å sove ute i natt. Nå lyver jeg litt igjen kjenner jeg. Er dere forresten klar over hvor ufattelig morsomt det er å stå opp tidlig når du ikke skal noe som helst? Jeg har etter flere års spekulasjoner funnet ut at jeg skal bli trygdesnylter på nav. 

Ja, så brukte jeg opp siste rest av matpenger jeg har på solkrem. Mamma sier det er lurt å smøre seg med solkrem. Okei, for å være ærlig, jeg vet ikke hvor mye penger jeg har. Det er sånn som med oppvasken, står det lenge nok fikser det seg helt sikkert av seg selv. Tja, akkurat dét gjør det ikke. Man får ikke mer moro enn man lager selv, og akkurat nå er det lotteri hver eneste gang jeg skal handle mat. Sulten/ikke sulten, penger/ikke penger. Verden er en morsom plass. Solkrem koster hundre kroner! Jeg sier ikke mer. 

Jeg fikk inn et leserspørsmål om jeg ikke kunne lage en videoblogg som viste hvem jeg er. Jeg er blitt deres slave og svare på alt og gjør alt dere ber meg om. Jeg er blakk, det er min unnskyldning. I dag var jeg i parken med mine to svenske venninner. 

 

I mellomtiden kan dere se på et bilde jeg tok av meg selv i solen i dag. 



Ja, også har jeg fått sånn facebook likerknapp! Jeg skjønner ikke en dritt, så tror bare du kan følge denne linken her: http://www.facebook.com/pages/Hybelmette/214199418619747

100% ærlig del 1

Da har tiden kommet for at hele livet mitt skal blottlegges på internett. Etter en kort spørsmålsrunde med mine største fan og et møte med min personlige rådgiver har jeg funnet ut at dette er eneste utvei av min økonomiske krise. Siden jeg jobber best fra sengekanten og ikke finner meg jobb (sover hele dagen) er jeg nødt til å få inn penger på et eller annet vis. Med mine 50 blogglesere skal jeg ta harstad by med storm og bli den nye bloggdronningen. Personlige sponsorer bes kontakte med på maa.skau@gmail.com (forøvrig dit leserspørsmål også kan sendes)

Fra nå av vil jeg være hundre prosent ærlig og gi av hele meg til dere, kjære lesere. Jeg svarer på alt, uansett hva. Her er altså meg. 


Kor i nasn?


Hvordan kan jeg også bli en slik toppblogger som deg? 
Vel, hvis du mener at 50 lesere hver dag jeg poster et innlegg er å være toppblogger så tusen takk! Jeg for min del mener ikke dte å være toppblogger handler om å ha mange lesere, men trofaste lesere som elsker det du gjør. Dere elsker det jeg gjør, og det gjør jeg også. Kvalitet foran kvantitet. 

Hvor mye penger er det vanlig å bruke på dopapir i løpet av et år? 
Siden jeg fører knalltøft budsjett på alt jeg kjøper inn, og bare bruker på kronen så mye penger som jeg skal i løpet av en måned og året kan jeg svare deg helt nøyaktig på dette. For hver gang jeg går på do bruker jeg mellom 3 og 10 tørk papir, avhengig av om det er bimmelim eller bommelom. Jeg er på do alt mellom 3-5 ganger i løpet av en dag. På en dorull er det 8 meter, fordelt på tørk på 15 cm. En pakke doruller koster 12,90 på coop. Ut i fra dette kan jeg trekke konklusjonen at jeg bruker ca 324,50 kroner i dopapir i løpet av et år.

Hvor mange ganger bruker du fotballstrømpene før du vasker dem?
1-5 ganger, kommer helt ann på hvilket humør jeg er i og hvilke type strømper det er. Jeg liker noen bedre enn andre. 

Hvor kjøpte du den grønne joggebuksa di?
50/50, kostet 1200 kroner.  

Hvor mange er det normalt å ha sex med når man er 14?
Hvis du heter Mette Skau, ingen.  

Hvilken sko-størrelse bruker du?
38 

Hvem overnattet hos deg sist helg 3.-5-juni 2011? 
Ingen.

Hvem er dine beste venner? 
Jeg blogget om vennene mine i forrige blogginnlegg. Følg med for faen.  

Fortell om når du fikk din første mens? Alder osv. Hilsen nysgjerrig 98.
Dette er jo meget spennende og viktig å vite. Jeg var 12 år og gråt mine vemodige tårer i ren skjær faluhet og magesmerter. Det var starten på verdens undergang. Mamma forsikret meg om at det snart ville gå over. Snart betyr tydlig vis 8 dager i helvete.

Hvor ofte vasker du klær? 
ca 2 ganger i måneden. Snur bare trusa. Okei, jeg lover deg, klesvask er et slit! Her i forrige uke, etter over et år med samme vaskemaskinen fant jeg ut hvordan jeg vasket på kortprogram. Det er i alle fall det jeg tror jeg gjør...

Gjennomsnittlig, hvor mye tid bruker du på do i løpet av en uke?
Viser til spørsmål nr.1 om dopapiret. 

Nevn en kjekk HIL gutt.
Dette er superhemmelig og jeg vil derfor ikke fortelle det til noen. Eirik, broren til Lina på laget mitt er i alle fall den snilleste. 

Hvorfor har du linse bare på det ene øyet?
Fordi det ser skikkelig kult ut, synes ikke du også? 

Lurer DU på noe? Spør og kanskje du får svar. 





Mvh.

Hybelmette


 

Kunsten å leve

Dere maser sånn. Jeg tror jeg har blitt populær, for dere spør hele tiden om jeg ikke kan blogge. Jeg blogger bare når jeg har noe å blogge om, og siden det overhodet ikke skjer noe som helst i livet mitt akkuat nå sender jeg ut advarsler om å fortsette å lese. Jeg kan begynne med å beskrive en vanlig dag i livet mitt. I går for eksempel våknet jeg klokken 14 og ved rask hoderegning fant jeg ut at jeg hadde sovet 10 timer. Det var godt. 

Herregud, snork. Jeg orker ikke fortsette.

I forrige uke var jeg hjemme hos mamma. Til deres store overraskelse er jeg nemlig blakk igjen. Mamma serverte kyllingsuppe og jeg ble lykkelig. Når jeg kom hjem var jeg sulten igjen. Jeg så siste episode med paradise og livet mitt har null mening. Denne uken har jeg drukket en kopp kaffe om dagen, bare for å være sikker på at hvis jeg skulle dø av hungersnød har jeg i alle fall levd hver dag som om den var den siste. Akkurat derfor jeg bruker 20 timer i døgnet på sofaen. Jeg burde få meg en jobb. 

 Det er ingen hemmelighet at jeg tenker mye. Tankene går som oftest til hva jeg skal bli i livet og gutter. Av og til tenker jeg også på mat. Problemet er at jeg ikke har noen å snakke med dette om. Venninnene mine er lei av at jeg snakker om gutter, og livet er det bare jeg som bryr meg om. Mat er de ganske interesserte derimot. I natt laget jeg pannakaker og hadde ingen å dele dem med. Jeg var ganske ensom. 



Tulla. Fikk spise alle pannekakene selv. 

Mens jeg satt og tenkte på livet kom jeg på noen visdomsord. De er verdt å ta med seg. 

Vennene mine har skikkelig lyst til at jeg skal skrive om alt det morsomme vi gjør sammen. Det orker jeg ikke. Her er noen av vennene mine. 




Okei, ikke han da. Men vi kan godt bli venner altså. 



Disse to er svensk. Hun til venstre drakk seg full og brakk foten. 

La meg presentere bestevenninnen min. Hun hadde en gang en onepice tro det eller ei. Vi snakker for det meste på skype. 




Jaaaaa... det synes jeg var morsomt det! 



Ritard




Broren min. Vi er visst også venner. 





Michael har blogg.



Fredrik er kjekk og singel, auksjoneres bort til helga. 



Hun heter Furu til etternavn og står derfor ved siden av et tre. Etternavnet er eneste grunnen til at vi er venner.

 Jeg skal begynne å dele tankene mine med dere blogglesere i stedet for vennene mine. Takk for i dag, jeg kommer sterkere tilbake. Neste blogginnlegg blir et innlegg med svar på en spørsmålsrunde jeg skal ha med meg selv. 

Seriøs- Mette

Jeg ønsker å publisere en tekst hvor jeg gir litt av meg selv enn bare tull. Fordi det også går ann. Teksten dedikeres til alle der ute som noen gang har vært litt lengre nede enn hva et menneske har godt av med budskapet om at alt er mulig og det ordner seg til slutt. I alle fall hvis du har en sånn mamma som jeg har. 

Å samle på lys

 

Når jeg ser tilbake virker det som en evighet siden. Bare det at jeg kan kalle det ?å se tilbake? gjør at jeg føler meg ufattelig gammel. Det kan noen ganger føles det som om jeg har levd i en evighet, og at jeg er 80 år og ferdig med dette livet. Det er nesten som jeg noen ganger tar meg selv i å tenke at nå, ja nå er jeg utlært. Men jeg vet bedre enn som så. Jeg har lært at når man føler seg utlært er man ferdig. Jeg vet sannelig ikke. Jeg føler meg ganske gammel som i det hele tatt undrer på dette.

 

For ikke så lenge siden var det en dame med innskytelser ovenfra som fortalte meg at jeg kom til å skrive enn gang. Og det er rart det, for jeg har hele tiden tenkt at en dag, ja, da kom jeg til å skrive. Jeg tror skriving er framtiden, og at framtiden skal handle om fortiden. For en plass gikk det galt, en plass på veien var det at det gikk skeis. Eller var det ment at det skulle være sånn hele tiden? Skal jeg nå være troende å si at jeg tror Gud skapte meg sånn? Jeg har i grunnen aldri vært spesielt troende.

 

Jeg husker når jeg var 12 år og trodde jeg kunne se tilbake på oppveksten min. Jeg var ferdig, og det som ventet nå, det var livet. Hadde jeg enda visst bedre. Det skulle ikke gå lange tiden før jeg skjønte at jeg ikke var halvveis ferdig med å vokse opp en gang. For oppvekst er jo det å bli voksen, og det å bli voksen, det ser ut som det kan ta sin tid.

 

Det uroer meg at det ikke er noen som har gjort dette før oss. Vi alle er nybegynnere uten fasiten foran oss. Jeg tenker ofte at vi skulle hatt en generalprøve på livet. At vi skulle prøvd oss først, luket bort ugresset i grøftekanten før det fikk slå rot, og kanskje velge en annen vei i et kryss hvor vi undrer på hva som er den rette veien.

 

En dame fortalte meg at jeg kom til å skrive en dag. Så da skriver jeg. Jeg skriver om oppvekst. Oppvekst som for meg er så mye rart. Det er barndom, det er å bli voksen. Det er å vokse opp. Det å rive seg ut fra et fast mørkt grep, famle gjennom tåken og finne fram til lyset igjen.

 

Oppveksten er å finne lyspunkter. Noe å holde fast i, små knagger med dråper av lys i det dypeste og mest uendelige mørket du noen gang har sett. Det å klatre opp fra en grop dypere en helvete uten så mye som et eneste tau.

 

Jeg måtte en gang ut for å lete etter lysdråper. Jeg synes lysdråper er et fint ord, selv om det nok ikke er et ord sånn egentlig. Jeg ser de for meg, små dråper, nesten som regnet. Lyse, nesten som gull. En sånn dråpe som du har lyst til at skal falle ned fra himmelen som snø, en dråpe du fanger med tungen når du ser opp og himmelen føles uendelig.

 

Evigheten, det er lenge det. Slike tanker tenkte jeg når jeg lå på et rom med mørke vegger uten lys og ingen ord gav mening. Stabelen med bøker gjorde meg ikke klokere, og den oppgitte stemmen med gråten i halsen utenfor døren rakk aldri fram. Det var ingen varme i stemmen. Alt var kaldt. Jeg frøs, og kulden bet seg fast i brystet på meg. Noen ganger var det nesten som jeg ikke fikk puste.

 

En gang forsøkte jeg å slippe ut kulden, men jeg lurte nok bare meg selv. Det ble varmere for en liten stund, for så å bli enda kaldere enn det var. Varmen piplet ut i røde dråper, og etter noen år dannet dråpene en liten bekk. Det var nesten som å spise sjokolade. Med en gang du har tatt en bit har du lyst på mer, men spiser du for mye føler du deg bare ille til mote.

 

Bekken var noe å flyte på, som tok meg plasser jeg aldri hadde vært før. Det er nesten litt skuffende å se tilbake og vite at alt bare var en illusjon skapt av mine desperate tanker og drømmer. Før du vet ordet av det blir drømmer virkelighet.

 

Heldigvis stoppet bekken å renne. Jeg fløt ikke lengre. Jeg var en strandet hval i grøftekanten som begynte å luke ugress. Sakte men sikkert ble alt lyset jeg hadde samlet på forvandlet til små lyktemenn som løftet meg opp mot himmelen. Og plutselig var den blå, lys og fin, med hvite skyer. Det fløy til og med noen fugler forbi. Det var en underlig følelse.

 

Nå ser jeg tilbake. Det er litt rart. Jeg føler meg gammel når jeg bærer mine egne spor av all varmen jeg slapp ut i forsøket på å tappe meg selv for kulde. Hadde jeg vært ferdig utvokst ville jeg skjønt at det ikke var noe jeg skulle slippe ut, men noe jeg skulle slippe inn.

 

Mange ganger skulle jeg ønske at vi hadde en fasit på livet, og at ikke evigheten var så veldig lang. Hadde jeg stått ved det samme veikrysset en gang til ville jeg kanskje valgt en annen vei, om jeg hadde vist bedre. Det dumme er at jeg aldri hadde vist bedre om jeg ikke hadde tatt den veien som jeg tok.  



16 år med påklisret smil.

Jeg er skikkelig glad for...

... at jeg liker kalde fiskeboller. God middag



Penger og pene gutter og sånn

 For det første, jeg sitter og leser avisen på kafé mens jeg bruker opp det jeg har igjen av stipend og tiggepenger. Og WOW, jeg skal definitivt finne meg en hockeymann. Ikke lyv til meg og si at du heller visste at norge hadde et hockyelandslag. Det er bare slikt de driver med i sverige. Nei, jeg kaster meg på bølgen. Ære være hockeygutta: 25 mannfolk i dress. VG-sportens midtsudeoppslag skal bli midtveggsoppslag hjemme på hybelen. Kanskje jeg til og med drister meg til å henge oppslaget opp på kjøleskapet. Sammen med 500-lappene liksom.  

500-lappene er ikke der lengre. Så, jeg har bestemt at jeg er nødt til å skaffe meg en jobb. Hurra... nå må jeg begynne å betale for å leve også. Det er fint ute for tiden, og jeg liker våren så jeg skal ikke komme her og være negativ. Jeg skal se på jobbingen fra den positive siden. Jeg har derfor begynt å planlegge hva jeg skal bruke pengene på. Skal jeg jobbe må jeg jo ogås bruke, og akkurat den delen er ganske morsom.  

Ah... sukk hjerte.

 



Når jeg blir rik dere. 

Sånn, nå gjenstår det bare å finne ut hvor jeg i det hele tatt skal søke på jobb. Jeg gjør alt mulig. Har jeg fortalt at min første sommerjobb besto av å male 52 meter stakittgjerde for 50 kroner i timen? Det var gøy. Ellers kan jeg jobbe med barn, være modell eller lage deg en reklamefilm. Altmulig-hybel-mette gjør jobben for deg! 


Send søknad om arbeidskraft merket "Hockeylandslaget" på mail til maa.skau@gmail.com


Vi ære en nasjon vi med

I dag på skolen lærte jeg for en gangs skyld noe nyttig. Var du klar over at Henrik Wergeland ble beskyldt for å være bakfull på en av sine største 17.mai taler noen sinne? Med 17. mai fulgte også 16. og dette beviser bare at de drakk seg drittfull på 16. mai på 1800-tallet også. Jeg synes det er litt beroligende, og et meget godt argument for å få lovt til å drikke seg full. Ja, nå driver jo ikke jeg med sånt, jeg er nemlig toppidrettsutøver, men min kjære venninne har behov, og skal jeg i det hele tatt ha noen venner igjen etter all fotballen må jeg nesten bare henge i her. 

 Jeg var litt redd at hele 16.mai skulle gå rett i vasken. Og 17. for så vidt. Jeg trenger jo penger til minst fire is, og sukkerspinn, og kake og bygdesamlingen med stylter og luftgevær. Jeg tok saken i egne hender etter at kontoen nok en gang viste 101,50 med fjorten dager igjen til neste stipend. I forrige uke kom mor og far på besøk. Det var kjempekoselig, og plutselig hadde jeg og mine småsøsken råd til å gå på kino.

 Min mor er blakk. Jeg er blakk. Jeg mistenker det for å være en sykdom. I går tok jeg saken i egne hender og spilte fotballkamp. Min kjære far er meget fotballinteressert og hoppet ivrig opp og ned på sidelinjen som en 6åring som hadde fått for mye sukker. (Jada pappa, det var faktisk sånn det så ut.)Han ble mer sliten enn meg og betalte meg for scoringene mine. Siden jeg nå har blitt rik har jeg hengt pengene mine opp på kjøleskapet. Jeg liker å være rik. 

 

 

Takk for pengene pappa. De tar seg fint ut. Du burde dessuten komme oftere på fotballkamper. På grunn av heiingen altså.


Hvis du lurer på hva som står på kjøleskapsmagnetene mine kan du alltids komme på besøk og sjekke.

Dokumentaren om lillebroren min

Kan nå fås kjøpt i butikken. Aprilsnarr. Du kan se den her om du ikke har sett den enda.

 

Alvorlige bekymringsmeldinger til en stakkars hybelboer (til deg Siv)

Min søster sendte meg bekymringsmelding i går. Barnevernet ringte min mor og hørte om jeg ikke fikk mat, om hun sultet meg og hva dette var slags misshandling. Politibilen sto utenfor med handjerna klar. Okei, nå skrøner jeg, jeg er faktisk 20 år gammel. Men det om søsteren min er sant, hun trodde jeg lå på dødsleiet.

Jeg lever i beste velgående. På spar har de 10 karbonader til 29,50, og på Rimi kan jeg kjøpe 2 kg spagtti til 8,90. Spagettien klistrer seg i ganen, men hvis du spiser fort og drikker vann blir du veldig mett. Bakdelen er jo at det kan være litt vondt å gå på do etterpå... Men! Som du må lide for skjønnheten må du også lide for hybeltilærelsen. Den er superbra!

Det kunne definitivt vært værre. Min venn Fredrik, han bor i Stavanger, og der kan du gå på Kiwi. Kiwi er en evighetsbutikk, den har matvarer som aldri tar slutt. Skal jeg tro det jeg hører har han spist fiskepinner og spagetti i en uke i strekk. Resten av pengene har han fornuftig fordelt på to helger med øl. I dag har han skeiet ut og spise pizza. Deilig fantatisk butikkkjøpt pizza. Firstprice, 15 kroner. I stavanger er det ikke noe problem å leve på 200 kroner i to uker. Fredrik, slutt å tro at du er Jesus, du bor bare i stavanger. 

Jeg skal sette himmel og jord i bevegelse for å få kiwi til harstad. Student(fattig/hybelboer)bevegelsen for Kiwi i Harstad skal den hete. Appropo, jeg hører rykter om en hybelkokebok som vinner priser som det griner etter. Hvis noen bare låner meg den boka skal jeg personlig teste ut ALLE oppskriftene og være kritiker opp og ned og alle veier med bilder og hele greia her på bloggen. Det vet jeg at dere vil lese! Her kan du forøvrig lese saken. Jeg har ikke lest den, jeg er så missunnelig på at det har tatt ideen jeg skulle utvikle snart, bare om en liten 

Når min søster er bekymret er det grunn til å skive et innlegg. Min søster er viktig politiker, intet mindre enn politisk rådgiver til kulturministeren. Siv (min søster), vær så snill, bruk bloggen min som matpauseunderholdning på de viktige møtene dine og gi henne et riktig perspektiv på ekte nord-norsk hybelkultur. Hils Anniken Huitfeldt og spør om hun har sett denne videoen: 

 

 

Pengebokinnhold 6 april:

- tre tusen gamle kvitteringer
- et tomt busskort
-bankkort med 56,85 kr
- bankkort med -12,50
- 304, 50

Fryserstatus:
- To karbonader
- to frossne pizzastykker (hjemmelaget fra de bedre dager)
- en pk frossen seifilet
- 3 kg frossne grønnsaker (tatt med hjemmefra april 2010 når jeg flyttet hjemmefra)

Kjøpeskapstatus:
- en pakke egg
- en boks makrell i tomat

Ellers av matvarer
- 2,5 dl havregryn

Dager til stipend: 10

Hilsen Mette på kafé med en kopp kaffe latte til 38 kroner betalt med enkroninger.

En real hybelsmell

Jeg har store sorger her i livet, og det er ikke lite i verden som kan ta knekken på en stakkar. Det er en ting å gå tom for dopapir, eller våkne søndags morgen med fire klagemeldinger på husbråk, og gulv som er så klissete at du setter deg fast i det du trør ut av sengen. Det kan for så vidt kalles å gå på en smell.

Nå har det seg sånn at livet mitt peker i gal retning. Det kan godt hende at det er dårlig karma, her om dagen hoppet jeg tre ganger på et kumlokk mens jeg ropte "fuck you karma" og hyttet med neven mot sør. Sør fordi jeg ikke vet hvor karma befinner seg. Mot mekka ble for teit, og i himmelen er bare Gud. 

Det kan være at min dårlige karma skylles mangel av ansvarsfølelse og omsorg. Jeg har brukt så mye tid på å tenke på hva jeg vil i livet at Vidar lever et sørgelig liv. Jeg tror ikke jeg skal satse på å få barn eller noe i den duren.



Vatts øpp? Prøvde å klemme litt på han.



Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal bli. Gartner kanskje. Hø hø. 

Okei, nå må jeg slutte å vasse rundt i grøten (forøvrig havregrynsgrøt tre ganger om dagen som følger av mine handlinger, ganske ironisk). Jeg har virkelig gått på en skikkelig hybelsmell. Jeg er blakk. Skikkelig drittblakk. 10 dager, 56 kroner, en pose tomflasker og litt småpenger i pengeboka. Innser at jeg like gjerne kunne meldt med på robinsonekspedisjonen.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg klare det. Eller jo, forstår jo konseptet med at hvis du bruker penger så kommer de ikke tilbake. Dette er sørgelig. Jeg som feiret 1 år som hybelboer for noen dager siden. Tenk det, et år siden jeg fikk tv, sov på en madrass på gulvet og skulle bli voksen og ansvarlig. Jeg husker godt at jeg gledet meg. Jeg skulle ha venner på besøk, rydde hver dag og endelig skulle klærne jeg trengte bli rene, og ikke glemt i vaskemaskinen av min mor. 

Jeg er en alt for optimistisk sjel. Senest på lørdag dro jeg på bortekamp men dobbelt så tung bag fordi alle klærne mine var våte. Vennene mine kommer i alle fall på besøk når det er paradise på tv (pluss at de er svenske...), og jeg tar i alle fall oppvasken en gang i uka (måneden). 

Vennene mine



Vidar i et tidligere liv



Ikke nok med alt dette, på søndag dro jeg hjem til kjære mor for litt kos (kjøleskapet). Hva skjer så? Jo, det skal jeg si det, jeg blir kastet av hjemme med beskjed om å lage middag. Hvilken frekkhet. Som straff skal jeg avsløre hvor hun var. Hos kjæresten sin, tenk. Så det så mamma. 

Snart er det helg. 

God jul

I dag har jeg spist (badet i) taco til middag. Jeg er naturtalent og griser ingenting når jeg spiser taco.

Tacoen var dessuten sterk. Nei, jeg er ingen fashion-blogger, har på meg akkurat det jeg har lyst til.




Men vet dere hva jeg også har gjort i dag? Jo, jeg har ryddet hybelen min slik at det ble hæslig ryddig. Det ble faktisk så ryddig at jeg vurderte å finne fram noen av de gamle brødskalkene jeg har liggende i skuffen, knuse dem mellom rumpeballene og gni dem utover kjøkkengulvet. 

Underveis i støvsugingen (ja, jeg har støvsuger) merket jeg at støvsugeren ikke var på en formtopp. Jeg tok meg en liten samtale med Mr.Støvsuger, og fant ut han holdt på å kveles av intet annet enn en tyggispakke, en fyrstikk, to cashewnøtter og enorme doser blonde fine hårstrå surret rundt et par hybelkaniner. Ikke jeg som røyter sånn i alle fall.

Tja, også begynner det å bli vår ute. Det er faktisk så mye snø ute at jeg har problemer med å finne veien hjem. Ikke går det ant å se ut gjennom vinduene heller, så jeg har begynt å se på tv. Livet mitt består stort sett av å vente på at paradise hotell skal begynne på tv-en. Kall det gjerne tragisk, det er nemlig akkurat det det er.

Sukk hjerte. Til i morgen har jeg intet mindre enn fire tusen historieoppgaver som skal være ferdig. Jeg krysser fingrene for at det er en aprilspøk. 

 

Mitt liv som idrettsutøver

 

Min mor har et stort hus. En stort hus med alt for mange soverom, varmepumpe, oppvaskmaskin og tørketrommel. Også har hun et kjøleskap. Og det kjøleskapet dere, det er en evighetsmaskin. Det er jesus 5 fisker og ørten brød. Det kjøleskapet, det blir aldri tomt!

Jeg lever herrens glade dager hjemme hos min mor. Gode, snille, varme mor. Moren min er best i verden. Moren min er så bra at jeg sendte henne ut av huset et par timer etter at jeg selv kom.

Jeg har vært i en bloggdal, uvisst hvorfor. Det er i alle fall et par måneder siden sist. jeg ble liksom ikke millionær på dette og da orket jeg ikke. Jeg er kronisk blakk. Jeg bruker alle pengene mine på mat, er konstant sulten og trener hele tiden. Jeg er jo toppidrettsutøver. Jeg panter tomflasker og leter etter mynt overalt.

Ja, det eneste jeg tenker på er mat. Og penger. Min søster på 10 år sa til meg her om dagen at jeg skulle finne meg en kjæreste med penger, fordi da kunne jeg få meg iphone, ipod touch, han kunne kjøre meg på trening og kjøpe mat til meg. Når jeg forsøkte å forklare henne at det ikke bare var å plukke seg en kjæreste så hun bare på meg med et halvt øye og kastet på håret.

Søsteren min tror altså at en kjæreste kan kjøpes på rema tusen. Broren min trodde når han var liten at han var kjøpt på rema. Jeg tror mamma har glemt å fortelle de stakkars små noe vesentlig.

Det er rart hvordan vi mennesker hele tiden gjør alt det vi ikke skal gjøre. Finnes det egentlig en fin forklaring på hvorfor jeg sitter her og skriver om det meningsløse livet mitt, når jeg heller skulle analysert en bok om liv og død, lage et framlegg og framføre det for klassen i neste uke. Slik dritt, meningen med livet og sånn, er også kalt... s-æ-r-e-m-n-e-t. Grøss. Noen sier at de har lyst til å kverke Ivar Aasen med nynorsken sin, jeg sier drep den som fant opp særemnet. Det er ikke det at selve greia egentlig er så veldig ille, det er bare så... vanvittig mye morsommer å spise, se på klokken og sove.

 

 

 

Sånn her har jeg sittet siden i går.

 

Sånn er det altså å være toppidrettsutøver. Det er nemlig det de sier at jeg er. Jeg brukte mye krefter på å drøfte akkurat det når jeg spiste pannekaker til frokost klokken 14 i dag. Jeg har forresten fått sittesår i rumpa. Det er tungt med vinterferie.

 

Jeg lover, jeg er toppidrettsutøver, spiller fotball på høyt nivå og sånn. Jeg selger mine brukte fotballsko til høystbydende, trenger penger til mat i neste uke, skal trøstespise at vinterferien er over.

 

Jeg gruer meg til sommeren, da blir jeg voksen å må få meg jobb. Livet et grusomt.



Illustrasjonsfoto: Heia Medkila

 

En helt vanlig hverdagsdistraksjon

Har du noen gang tenkt på hvor mange ganger du blir distrahert i løpet av en dag? Hvor mange ganger du tenker en tanke du ikke skulle ha tenkt, gjør noe annet enn det du egentlig skulle? Er det ikke rart hvordan vi mennesker ender opp på facebook når vi skal gjøre lekser, ser på tv når vi skal støvsuge, ender opp med å sortere sokker i stedet for å ta oppvasken, og, for ikke glemme den klassiske: kjøper sjokolade i stedet for dopapir når du skal på butikken.

Jeg får ofte spørsmålet hvor jeg kommer på alt jeg skriver, her kommer en liten yrkeshemmelighet. Mens du sitter på toalettet og funderer om du skal ta plasten av dokosten du fikk til jul, tenker over verdensproblemene og hvordan den store haugen med skittenklær skal forsvinne... ja, og du finner ut at du er tom for dopapir, da settes tankene igang. Hva faen gjør du nå. Ikke kom her og fortell meg at du ikke har vært i denne situasjonen før, vi alle har vært der. Vi alle sammen har lettet nervøst på rumpen, løftet forsiktig på et par klesplagg på gulvet, speidet nervøst i alle synlige hyller for så å innse det faktum at du må lette på stumpen og ta steget bort til skapet.

Skapet med det rare i. Ikke alle mennesker har dopapir i skapet. Noen har vaskemiddel, en liten kurv med undertøy, hos en jente finner du kanskje en pen liten eske, med lokk, hvor slike kvinnelige greier befinner seg. For måtte gud forby, jenter har ikke mensen, bruker ikke bind og tamponger ( vi jenter fjerter forresten heller ikke). Kom forresten akkurat nå på en vits vi lo meget av når jeg var yngre (til mitt forsvar er jeg vokst opp i kasfjord. Ikke at jeg forsvarer humoren min, den er den beste å finne i mils omkrets). Vitsen går sånn her: Alle barna hoppet i fallskjerm, untatt Inger, hun hadde libresse med vinger. Husk stum -e på libresse, ellers så rimer det ikke.

Jo, over til toalettet. Du sitter altså der. (I dette tilfellet, jeg) Med lua i handa, dokosten rett foran deg, og skapet milevis unna. Mission impossible. Tom Cruise slenger seg ut i intet, kaster seg mot bergveggen, klatrer fem hundre meter rett opp, uten sikkerhetssele, kommer til toppen og finner... ikke dopapir i skapet. Oh NO! Håoly småoking makaråoni!

Hva gjør villmarkens datter så? Flashback: Jeg er 5 år gammel. Tissetrengt som faen, etter å ha drukket alt for mye kakao på skitur. Hendene begynner å bli så smått frossne, snørret har stivnet i nesa. Vottene er våte, og ullgenseren fuktig og stikkete. Susende nedover bakken for femogtyvende gang, over hoppet med tjue i stil og med sammenknepne ben i telemarksnedslaget, oppdraget er umulig: Jeg må tisse.

Luskende avgårde til mamma med skistavene mellom bena kommer jeg med innrømmelsen. Mamma må rive seg løs fra pølsespid, reinskinn og bålbrenning. Opp i skogen, bak ei grein. Hengende på huk i med de kalde hendene klamret mot mammas varme hud, med bukse, truse, snø og busker om hverandre. Nå skal jeg ikke gå i detaljer, men det kan være begrenset hvilken kontroll en 5åring har. "Også ressta vi!" Sier mamma og rister meg opp og ned slik at dråpene skvetter. Heltemodig med smålig våt truse smetter 5-åringen på skiene igjen, og kjører kulebakken for n-te gang den dagen.

I dag var jeg heltemodig igjen. Nedover bakken, inn på butikken. Distraksjoner. Her blir det egentlig svart. Posen blir fylt med hendige greier til 10 kroner, god middag og bare en ørliten sjokoladebit. Nei, har du sett! En ekstra 200-lapp i pengeboka. Plutselig er det julaften, bursdag, how i met your mother, sesongstart og fotballtrening på en gang: FEST!

Fornøyd lager jeg middag, drikker kakao, ser ut vinduet og er fornøyd med livet. Jeg vanner potteplanten min Vidar, og svinger fint unna både oppvasken og kleshaugen på badet. Livet er aldeles nydelig når kjøleskapet har innhold. Fornøyd med livet drar jeg på fotballtrening, tenker på alt og ingenting,drikker vann, ja, jeg er nesten lykkelig. Jeg kommer hjem, spiser god mat og tar livet med ro. Så skal jeg til å begynne på leksene. Eller, vent litt, akkurat nå passer det jo perfekt å skrive blogg! Eller sortere øredobbene mine, vanne potteplanten min - men det har jeg jo allerede gjort.

Det er da ulykken skjer. Midt i en viktig samtale på facebook, knasking av cashewnøtter og andre viktige gjøremål: Jeg må tisse. Faen som jeg må tisse. Inn på badet, ned på doskålen. Et lettet sukk. Oppfulgt av et langt ansikt. Hvor i faen er det jeg har dopapiret igjen?

 

Starten på et strålende 2011

p.p1 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px Helvetica} p.p2 {margin: 0.0px 0.0px 0.0px 0.0px; font: 12.0px Helvetica; min-height: 14.0px}

Da jeg våknet i morgest klokken 13 følte jeg meg som et ekstremt dårlig menneske. Jeg brøytet meg vei til badet for å finne ut at jeg måtte gå i strømpebukse, alle sokkene mine lå til vask og var snudd allerede tre ganger. Det er greit med trusa, men sokkene er overhodet ikke noe morsomme å snu, særlig når du har ørken på kjøkkengulvet i bare gamle brødsmuler.

 

Neida, ikke kom her og kall meg skitten. Jeg har nemlig en plan. Nytt år, nye muligheter. Hver år ender millioner av mennesker opp med å tyne seg gjennom en januar måned trykt full av nyttårsforsetter fra ende til annen. Deretter kommer februar og 9/10 har falt av lasset. Hva i all verden er vitsen sier nå jeg? Jeg velger i år og kickstarte det nye året ved å starte på bunn. På bunn går det bare oppover. Elendig form, overhodet ikke teng til motivasjon når det gjelder skole, støvsuging, oppvask eller trening må bare dette bli bra. Nå går det bare oppover.

 

Når sant skal sies varer ærligheten lengst, og jeg sier det rett ut: Jeg valgte å starte nyåret med å få kjærlighetssorg. Lengre ned enn det går det vel strengt tatt ikke ant å komme. I tilegg til dette tror dere ikke poteplanten min Vidar har valgt å henge livet sitt i en tynn tråd? Dritt - Vidar, dårlig potteplante. Ikke nok med dette, livet er grusomt og brutalt: Jeg er fri for penger. T O M T ! Empty box. Pling i bollen. Ekko. Hvor de ble av har jeg ikke anelse, følte meg så rik her en stund at jeg begynte å tørke meg i rompa med femtilapper siden jeg ikke orket å gå på butikken.

 



En fin illustrasjon på livet mitt i nåværende øyeblikk. Enten går det til helvete, eller så går det oppover.

 

Så, mens jeg sto der i strømpebuksa og tenkte over livet kom jeg på noe en venn av meg sa til meg her en natt. Humor er løsningen på alt. Ja, så tok jeg på meg treningsklærne og lo til meg selv i speilet. Jeg kan love deg, jeg så absolutt helt latterlig og malplassert ut. I tilegg har jeg streiket, på grunn av kjærlighetssorgen, selvfølgelig (godt å ha noe å kaste problemene over på)- og ikke greid håret gjennom tre hårvasker. For å si det veldig bokstavelig talt, så floker det seg til her.

 

Nei, det er det jeg sier, livet er rett og slett grusomt. Alt ordner seg med en latter. Så jeg løp ute, og lot bilistene hånflire av meg.Jeg ønsket de lykke til videre i livet, glad for at noens liv ble berget av litt latter i alle fall.  Dette etter å ha ligget på sofaen, drukket fjorten kopper kakao, motivert meg selv opp og ned i mente. Til slutt tenkte jeg på de stakkars barna i afrika som aldri har krefter til å løpe.

 

Jeg fikk meg en latter når jeg hadde dusjet og fant ut at det ikke var flere handduker igjen. Jeg gjorde sånn som jeg brukte når jeg var på skogstur når jeg var mindre: ristet meg vel.

 

Og nå starter misson leve i 10 dager på 700 kroner. Ingen problem det, på rimi har de ett kilo spagetti til 8,90. En ting jeg bekymrer meg større for er hva jeg skal gjøre når jeg går tom for strømpebukser, og truser ikke minst. Også er jeg jo som sagt fri for handduker.

Nok et medlidenhetsinnlegg. Bær over med meg, jeg kommer sterkere tilbake. Vis litt forståelse, slutt å mas, og kjøp meg en kopp kaffe. Jeg er blakk og trenger det mer enn noen gang.

Jeg kommer sterkere tilbake



Videohilsen til alle mine fantastiske lesere

Mitt liv som krakk

Jeg sitter i sofaen med alle klærne på. Skjerfet har jeg etter mye om og men tatt av meg, og jakken har jeg åpnet litt. Tidligere i dag sa mamma "kommer om ti minutter". Det er nå fire timer siden. FIRE timer dere. Jeg har til oig med vasket opp. Barnearbeid for svarte. Også må jeg garantert hjem for å lage middag, til meg selv, fordi mamma garantert allerede har spist middag. Så mye for å dra hjem på juleferie.

Det der et litt morsomt da, for første gang skal jeg altså hjem til jul. Siden jeg ikke bor hjemme lengre. Jeg vurderte en stund å være på hybelen alene slik at jeg slapp å pynte juletre og andre gyselige greier, men etter å ha gjort litt rresearch fant jeg ut at det har allerede min kjære lillesøster gjort, altså kan jeg dra hjem i år. I tilegg kom jeg jo på at vi har oppvaskmaskin hjemme, noe som er ganske kult. Så lenge jeg slipper å bruke den. Jeg kommer for svarte ikke hjem for å vaske kopper der også! Jeg har gjort unna min aller første julevask, og da synes jeg jammen meg at et stakkars menneske skal få litt fred i sjela.

Jeg er faktisk ikke en krakk, tror det eller ei. Selv om jeg ikke enda har lært meg å betale mine egne regninger betyr ikke det at jeg ikke har sjel, at jeg ikke har følelser! Jeg kunne godt ha klart meg her hjemme på hybelen i jula, jeg har jo facebook. Og på facebook kan man finne ut alt. Akkurat nå driver jeg og finner ut hvem min beste venn i 2011 kommer til å være. Facebook er synsk, jeg er sikker på at alt som står der er rett. Når jeg tenker meg om skal jeg slutte å bruke wikipedia, det er jo bare tull, brukerstyrt og greier. I går så jeg på tv noe på tv2 hvor folk veddet bort senga si for å få en ny seng hvis de svarte riktig på spørsmålene. Herregud, tenk om jeg hadde spilt bort sofaen min, da hadde jo faktisk senga mi gått med også. Jeg hadde ikke hatt noe å ligge på etter sittet på. Da måtte jeg faktisk ha sovet på badgulvet, ikke at det er det verste i verden, der er det faktisk varmt. Jeg holder nemlig på å fryse ihjel på hybelen. Lurer på hvor det står i husleiekontrakten at det skal komme frisk bris inn gjennom vinduskarmen.

En ting, når vi snakker om sovesofa. Sovesofa er sjarm, til tusen. Jeg har bodd på hybelen i 8 måneder, noe som gjør det til ca 240 dager hvor jeg har sovet her. Hvis du trekker fra de tre dagene jeg sov hjemme er vi nede på 237 dager. ca 10 av disse dagene sov jeg på sofaen. 50 av disse dagene ble ikke senga slått sammen, altså var det ikke sofa i løpet av et helt døgn. Da er vi vel sånn ca nede på 177. 177 ganger har jeg laget seng av sofaen og det har blitt sovesofa. 177 ganger har jeg skøvet unna bordet, dratt ut senga, tatt ut madrassen, funnet fram dyna og laget seng. Kom ikke her og si at jeg ikke fortjener juleferie!

Hvis jeg nå må hjem for å vaske gulv kan like gjerne jula reise sin egen sjø. Jeg har vasket kopper to ganger denne uken, slått inn og ut senga sju ganger, laget middag... en gang og spist frokost tre ganger. Livet er hardt dere, jeg tuller absolutt ikke!

Nei, nå må det jammen meg bli jul i stua. Gavene er ikke sendt av gårde enda, jeg har med nød og neppe skaffet gaver til mine kjære søte søsken og min mor. Det er da virkelig noe. Pepperkakehus ble det ikke noe av i år heller. Jeg har hatt det travelt i år, jeg er blitt voksen. Nå dere, snart kommer et år som heter 2011, og da, da blir det virkelig andre boller

Jeg tror jeg skal bli popstjerne forresten, i 2011. Særlig siden jeg er så flink til å spille gitar, hvem ville trodd!

 

Det er veldig, veldig, veldig, veldig synd i meg

Helt ærlig. Sannheten. Det hvite i øyet, blod på tann, ti kviver i hjertet , kors og rundinger på halsen: Jeg tror ikke jeg kommer til å bli voksen før jeg lærer meg å ta oppvasken minst en gang hver fjortende dag. Jeg skjønner meg overhodet ikke på dette med rutiner. Enkelte øyeblikk lurer jeg på om jeg i det hele tatt er klar for å ha et slikt ansvar som en hel hybel.

I dag startet jeg dagen meg å forsove meg. Ikke særlig voksen og ansvarlig med andre ord. Deretter spiste jeg frokost mens jeg leste i den nye vaskeboka mi på desperat jakt etter motivasjon. Til slutt gikk jeg et oar runder rundt på kjøkkengulvet  og samle motivasjon mens jeg lot det knase i gamle brødsmuler, noe som førte til at jeg måtte skifte sokker for ikke å få smuler i skoene - noe som igjen førte til at jeg mistet bussen. Det er det jeg bestandig sier, alt har sin naturlige forklaring.

På skolen snakket vi om særemnet. Jeg sovnet.

Når jeg kom hjem spiste jeg fem egg og to brødskiver - av et brød jeg har baket selv, tenk!

Så dro jeg på trening.

Jeg ryddet ikke. Nå er jeg trøtt og skal drikke te. Livet er vanskelig. Skjønner du hva jeg mener? Jeg er ikke klar for dette. Snart har jeg ikke rene klær igjen heller, og jeg skjønner overhodet ikke hvorfor det ikke skjer noe på den fronten?! Alt hadde vært så mye enklere om klærne hadde ben å gå på.




Du tenker kanskje at det er litt sent å angre seg på hybellivet nå som jeg har bodd her i et halvt år og vel så det. Åtte måneder har det gått! Tiden flyr!

Jeg gir meg over. Jeg er ikke voksen enda. Takk og lov for at jeg har invitert meg selv bort på gratis middag i morgen, jeg trenger det sårt.

Stakkars meg.

Improvisert hybelmiddag i forrige uke.

Stakkars, stakkars meg...

Bokliv: Et rikt liv for de opplyste

 



Det snør i Harstad. Også er det jul, med julestemning, julemusikk, julelys og pepperkaker til det tyter ut gjennom ørene på meg. Jeg sitter hjemme en søndag og tenker over livet. De store spørsmålene: Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Og hva er meningen med livet? Som vanlig. Jeg finner egentlig ikke noe særlig til svar. I går var jeg en tur på bokhandelen for å søke litt kunnskap. I håp om å bli klokere kjøpte jeg meg et par bøker.



Tenkte det var på sin plass. Og det igjen kan jo føre til dette:





Merk deg: bøkene er på tilbud! Når jeg blir stor skal jeg bli sånn skikkelig bakemamma. Fem år, eller nei, nå fikk jeg litt panikk: TI år fram i tid vil jeg på dager som dette stå inne med hvetebaksten opp til ørene, kanelboller i ovnen og kakao på ovnen. Jeg skal rope inn de fem... ehm.... to barna mine til hjemmelagede kaker, med oppskrift hentet fra den røde kokeboken, selvfølgelig. Mamma har også en slik bok. En gang i tiden, før hun ble arbeidsnarkoman og bare hadde to barn brukte hun faktisk å bake! Tenk det, moren min kan bake!

Appropo mamma, jeg fant en annen bok jeg ikke kjøpte. Nei Sebastian, du får ikke denne boken i julegave.

Når vi snakker om julegaver, jeg fant faktisk et par gaver i går, deriblant gaven til de som har alt! Dette er og blir den ultimate løsning.


Eller en bok til en god venn?




Nei, men det morsomste med julegavekjøping er gavene du kjøper til deg selv. Jeg klarte jo selvfølgelig ikke å dy meg. Snart har jeg et bibliotek her hjemme.





Men denne boken her ønsker jeg meg sånn helt seriøst, kan ikke noen kjøpe meg den i julegave?

Jeg synes det er litt komisk at jeg glemte å ta bilde av den viktigste boken av alle, boken som gjorde slik at jeg nå har en ryddig hybel. Den anbefales, men jeg tror jeg må skrive dummies-utgaven for hybelboere, språket var litt vanskelig innimellom. Støvklut, rengjøringsmiddel, fettfjering osv... jeg skjønte ikke bæret og måtte ringe mamma for hjelp.

Noe som sto i boka var ganske kult, for eksempel vaskelåter! Genialt.



Andre ting derimot. Der fikk jeg meg en god latter du!




Jeg er et dårlig menneske

Jeg er et generelt dårlig menneske. Jeg spiser sjokolade både på fredag, lørdag og søndag. Og det i tillegg til at jeg gjerne kan spise litt sjokolade midt i uka. Sånn bare fordi jeg fortjener det. Jeg er ikke spesielt glad i å trene, og det til tross for at jeg spiller på Medkila, som til neste år skal spille i toppserien (for dere som ikke er så kjent med damefotball, evt ikke vet at det eksisterer, så er dette øverste divisjon for kvinner i Norge). Jeg liker fotball, men er ikke særlig glad i å bli sliten. Jeg løper helst minst mulig.

Jeg pusser ikke tennene mine hver kveld. Det er lett å glemme. Jeg vakser kopper kun når jeg (når alle kniver er brukt 3 gang og det ikke er flere rene glass i skapet). Jeg støvsuger en gang i måneden, og jeg henger ikke nødvendigvis opp klærne rett etter at de har kommet ut av vaskemaskinen. Jeg forsover meg 4 ganger i uken og er mer hjemme fra skolen enn jeg er på skolen.

Jeg står fram, jeg fortellere dere nå: Jeg er ikke så perfekt som dere tror jeg er. Til tross for at jeg har vakre tenner, krøller i håret og alle gutter ligger langflat etter meg. Jeg er et generelt dårlig menneske. Jeg er faktisk et så dårlig menneske at jeg sovner av på tentamen allerede før jeg har lest gjennom alle oppgavene.

Av erfaring kan jeg fortelle dere at regninger ikke forsvinner selv om du legger de under matta og lar de bli liggende der. Hullene i tennene forsvinner ikke av seg selv. Det må faktisk et monster av en tannlege, med gravemaskin og borr i fire forskjellige størrelser til for at de skal forsvinne. Og når de får dem til å forsvinne tror du jammen meg ikke at du må inn for å skifte fylling etter et par år.

Livet er håpløst, og jeg tror ikke på noe vis at jeg kommer til å komme til himmelen. Når jeg er et dårlig menneske trenger jeg å utnytte tiden som er igjen av livet. Jeg er i en midt-tenåring(20årings)-livskrise. Jeg tror fortsatt at jeg er tenåring. Jeg er ikke det! Jeg kommer ikke til å være evig ung. Jeg kan dø i morgen. Ja, jeg kan faktisk dø i morgen Og det kan du også.

Jeg er desperat. Jeg trenger å gjøre noe morsomt. Jeg lover at jeg skal begynne å ta oppvasken. Jeg er et dårlig menenske, men jeg har gode intensjoner.

Nåvel. Nå vet jeg ikke helt hva dette var for noe. Et håpløst forsøk på å samle meg selv. Selv om jeg dør i morgen tror jeg mamma trenger den freden i seg at jeg i alle fall prøvde å fullføre videregående. Jeg skal faktisk ikke skylde på noen andre enn meg selv.

I dag skal jeg bli et bedre menneske. Jeg har blogget for dere, kjære fantastiske vidunderlige lesere. Jeg skal kjøpe en julegave, så har jeg i alle fall kjøpt en. Jeg skal vaske i alle fall en kopp, gjøre en skoleoppgave og gå et par meter.

Skulle jeg dø i morgen kommer jeg i alle fall ikke til helvete.



Jeg gjorde et ærig forsøk, okei?

Let me take you down memory lane and give you a beer

Nå skal vi mimre. Slik brukte jeg å gjøre før i tiden:

 

Born to make you happy from Mette Skau on Vimeo.

 

Det er en video for faen, men det funker ikke. Drittblogg. Bare trykk på linken!

Les mer i arkivet » Februar 2014 » Desember 2011 » August 2011
hits

Da har tiden kommet for at hele livet mitt skal blottlegges på internett. Etter en kort spørsmålsrunde med mine største fan og et møte med min personlige rådgiver har jeg funnet ut at dette er eneste utvei av min økonomiske krise. Siden jeg jobber best fra sengekanten og ikke finner meg jobb (sover hele dagen) er jeg nødt til å få inn penger på et eller annet vis. Med mine 50 blogglesere skal jeg ta harstad by med storm og bli den nye bloggdronningen. Personlige sponsorer bes kontakte med på maa.skau@gmail.com (forøvrig dit leserspørsmål også kan sendes)

Fra nå av vil jeg være hundre prosent ærlig og gi av hele meg til dere, kjære lesere. Jeg svarer på alt, uansett hva. Her er altså meg. 


Kor i nasn?


Hvordan kan jeg også bli en slik toppblogger som deg? 
Vel, hvis du mener at 50 lesere hver dag jeg poster et innlegg er å være toppblogger så tusen takk! Jeg for min del mener ikke dte å være toppblogger handler om å ha mange lesere, men trofaste lesere som elsker det du gjør. Dere elsker det jeg gjør, og det gjør jeg også. Kvalitet foran kvantitet. 

Hvor mye penger er det vanlig å bruke på dopapir i løpet av et år? 
Siden jeg fører knalltøft budsjett på alt jeg kjøper inn, og bare bruker på kronen så mye penger som jeg skal i løpet av en måned og året kan jeg svare deg helt nøyaktig på dette. For hver gang jeg går på do bruker jeg mellom 3 og 10 tørk papir, avhengig av om det er bimmelim eller bommelom. Jeg er på do alt mellom 3-5 ganger i løpet av en dag. På en dorull er det 8 meter, fordelt på tørk på 15 cm. En pakke doruller koster 12,90 på coop. Ut i fra dette kan jeg trekke konklusjonen at jeg bruker ca 324,50 kroner i dopapir i løpet av et år.

Hvor mange ganger bruker du fotballstrømpene før du vasker dem?
1-5 ganger, kommer helt ann på hvilket humør jeg er i og hvilke type strømper det er. Jeg liker noen bedre enn andre. 

Hvor kjøpte du den grønne joggebuksa di?
50/50, kostet 1200 kroner.  

Hvor mange er det normalt å ha sex med når man er 14?
Hvis du heter Mette Skau, ingen.  

Hvilken sko-størrelse bruker du?
38 

Hvem overnattet hos deg sist helg 3.-5-juni 2011? 
Ingen.

Hvem er dine beste venner? 
Jeg blogget om vennene mine i forrige blogginnlegg. Følg med for faen.  

Fortell om når du fikk din første mens? Alder osv. Hilsen nysgjerrig 98.
Dette er jo meget spennende og viktig å vite. Jeg var 12 år og gråt mine vemodige tårer i ren skjær faluhet og magesmerter. Det var starten på verdens undergang. Mamma forsikret meg om at det snart ville gå over. Snart betyr tydlig vis 8 dager i helvete.

Hvor ofte vasker du klær? 
ca 2 ganger i måneden. Snur bare trusa. Okei, jeg lover deg, klesvask er et slit! Her i forrige uke, etter over et år med samme vaskemaskinen fant jeg ut hvordan jeg vasket på kortprogram. Det er i alle fall det jeg tror jeg gjør...

Gjennomsnittlig, hvor mye tid bruker du på do i løpet av en uke?
Viser til spørsmål nr.1 om dopapiret. 

Nevn en kjekk HIL gutt.
Dette er superhemmelig og jeg vil derfor ikke fortelle det til noen. Eirik, broren til Lina på laget mitt er i alle fall den snilleste. 

Hvorfor har du linse bare på det ene øyet?
Fordi det ser skikkelig kult ut, synes ikke du også? 

Lurer DU på noe? Spør og kanskje du får svar. 





Mvh.

Hybelmette